I romanen Panama møter vi Jonas. Det er en liten fortelling om kjærlighet til mennesker og dyr, om hukommelse og gjentakelse, og at alle ting henger sammen. Frykten for det man ikke kjenner, og ikke minst, angsten for den som tenker annerledes preger dem Jonas kommer i kontakt med. Men han møter dem med tillit og tålmodighet og et genuint ønske om å forstå. Ikke så rart kanskje, han er jo nemlig rekonstruert av en liten bit noen fant under isen. Og rekonstruksjonen har ikke gått helt etter planen, for inne i Jonas' hode er det tre skapninger sammensmeltet til én. Er det rart hukommelsen ikke er helt til å stole på?
